Oslo, Tigerstaden, Kristiania, Christiania - kjært barn har mange navn. Men er byen virkelig kjær?
Jeg husker hvordan det var å ankomme Vestbanen pr. tog midt på 1970-tallet direkte fra de indre skoger i Agder. Straks en satte foten på byens asfalt, kjente en denne underlige dragningen mot å gå fort, riktig fort - altså jeg mener det. Tempoet økte, og før en nådde Karl Johan travet en avgårde som en annen heseblesende hovedstadsinnbygger. Og skjønte ikke helt hvorfor, for jeg var jo egentlig ikke i tidsnød?
Trangen til en pause gjorde at en våget seg inn på nærmeste bakeri for å kjøpe en bolle. "Hva sa De?" lød det bak disken høyt og skingrende, og der sto en plutselig så usikker og
sa med lav røst, -"jau, konne æg få kjøpt ein bolle?"
Det fikk jeg til slutt, men jeg lurte alltid på hvor smilet og humoren var?
Vi som syns det var så stas med "østlenninger" at vi alltid snakka "østlannsk" da vi lekte butikk som barn. "Hva skal det være", sa vi og gjorde stemmen lys, tynn og pipende - ja, når jeg tenker meg om så snakka vi fort også!
Oslo er en by med tempo. For det er det samme jeg føler når jeg svinger inn i Oslo sentrum etter å ha kjørt nordover på E-6'en - pulsen stiger og blikket blir vilt, her må det gå kjapt, ikke nøle og ikke sinke trafikken, og herregud hvilken fil er det egentlig DU har tenkt å legge deg i? Mitt råd er: Bare kjør feil, så lenge det går fort..
Hvor kommer så tigeren inn i bildet?
Kristiania og Tigerstaden fikk tidlig sitt rykte som farlig by. Men nå vet jeg det - navnet kommer av at tigeren beveger seg så fort!
Alle fotos: Kari G.
